Asymmetriske maktforhold kjennetegnes ved at den ene parten i en relasjon har mye mer makt enn den andre parten. Slik ubalanse i makt stiller oss lærere overfor etiske dilemmaer som det er viktig at vi har tenkt gjennom og tar med i vår vurdering i alt vårt virke. Særlig må vi passe oss for å gå inn i en autoritær ledelse under dekke av en autorativ ledelse.
Det er lett å invitere elevene til en dialog på våre premisser, der vi ikke inntar en åpen og lyttende holdning, men der vi styrer dialogen inn et spor som passer oss. Elevene er ofte svært bevisste på ubalansen i maktforholdet, og de kan fort velge en strategi der de gir de svarene de tror læreren ønsker.
Da viser vi verken interesse eller respekt for elevene, og deres tillit til læreren som naturlig autoritet forsvinner. Dette vi skade ikke bare vår egen relasjon til elevene, det vil også påvirke elevenes relasjoner til andre lærere og til medelever.
Denne ubalansen i maktforholdet er særlig tydelig når det kommer til vår vurdering av elevenes arbeid. Da er det viktig at vi har klare kriterier for hva som er grunnlaget for vurderingen, hvilke kriterier som gjelder og hvordan disse kriteriene faktisk griper inn i vurderingen. Elevene kan faktisk fra ganske tidlig alder være med å fastlegge en del av disse kriteriene, og på den måten «få tilbake makt» i en situasjon der de ellers lett vil føle seg maktesløse.
Et av dilemmaene vi møter som lærere er knyttet til det å begynne med en ny klasse. I de første ukene av skoleåret er det mange brikker som skal falle på plass, samtidig som vi gjerne vil komme i gang med undervisningen, ha et høyt læringstrykk fra starten av. Da kan det være vanskelig å finne rom for lytting.
Samtidig ønsker vi å beholde kontrollen og etablere gode vaner og rutiner i klassen. Min erfaring er dette faktisk er en fantastisk mulighet til å lytte. Gjennom å aktivt bruke egne erfaringer inn i undervisningen, kan man skape arenaer der elevene kan dele av sine erfaringer. Det kan gi en god start både på relasjonsbyggingen og på undervisningen.
Mange lærere er redde for å bli for private i sin omgang med elevene. Det er her viktig å skille mellom personlig og privat. Etter min erfaring er det bare mulig å bygge positive relasjoner gjennom å være personlig. Skillet mellom det private og personlige bør ikke være så vanskelig som enkelte føler.
Jeg har ofte med stort hell brukt personlige opplevelser som utgangspunkt for faglige samtaler og faglige vurderinger. Jeg har så utfordret elevene på om de har lignende opplevelser. Utgangspunktet for det videre arbeidet er hentet fra den personlige sfæren, men får allmenn gyldighet ved at det knyttes til faget.
Resultatet av dette er at både jeg og elevene lærer mer om hverandre, samtidig som vi også viser at våre respektive erfaringer er viktige i det arbeidet vi holder på med. Gjennom å gå foran som eksempel, har jeg også bidratt til å senke terskelen for elevene i deres møte med en ny lærer og gjerne også ny klasse og ny skole.
Det er lett å invitere elevene til en dialog på våre premisser, der vi ikke inntar en åpen og lyttende holdning, men der vi styrer dialogen inn et spor som passer oss. Elevene er ofte svært bevisste på ubalansen i maktforholdet, og de kan fort velge en strategi der de gir de svarene de tror læreren ønsker.
Da viser vi verken interesse eller respekt for elevene, og deres tillit til læreren som naturlig autoritet forsvinner. Dette vi skade ikke bare vår egen relasjon til elevene, det vil også påvirke elevenes relasjoner til andre lærere og til medelever.
Denne ubalansen i maktforholdet er særlig tydelig når det kommer til vår vurdering av elevenes arbeid. Da er det viktig at vi har klare kriterier for hva som er grunnlaget for vurderingen, hvilke kriterier som gjelder og hvordan disse kriteriene faktisk griper inn i vurderingen. Elevene kan faktisk fra ganske tidlig alder være med å fastlegge en del av disse kriteriene, og på den måten «få tilbake makt» i en situasjon der de ellers lett vil føle seg maktesløse.
Et av dilemmaene vi møter som lærere er knyttet til det å begynne med en ny klasse. I de første ukene av skoleåret er det mange brikker som skal falle på plass, samtidig som vi gjerne vil komme i gang med undervisningen, ha et høyt læringstrykk fra starten av. Da kan det være vanskelig å finne rom for lytting.
Samtidig ønsker vi å beholde kontrollen og etablere gode vaner og rutiner i klassen. Min erfaring er dette faktisk er en fantastisk mulighet til å lytte. Gjennom å aktivt bruke egne erfaringer inn i undervisningen, kan man skape arenaer der elevene kan dele av sine erfaringer. Det kan gi en god start både på relasjonsbyggingen og på undervisningen.
Mange lærere er redde for å bli for private i sin omgang med elevene. Det er her viktig å skille mellom personlig og privat. Etter min erfaring er det bare mulig å bygge positive relasjoner gjennom å være personlig. Skillet mellom det private og personlige bør ikke være så vanskelig som enkelte føler.
Jeg har ofte med stort hell brukt personlige opplevelser som utgangspunkt for faglige samtaler og faglige vurderinger. Jeg har så utfordret elevene på om de har lignende opplevelser. Utgangspunktet for det videre arbeidet er hentet fra den personlige sfæren, men får allmenn gyldighet ved at det knyttes til faget.
Resultatet av dette er at både jeg og elevene lærer mer om hverandre, samtidig som vi også viser at våre respektive erfaringer er viktige i det arbeidet vi holder på med. Gjennom å gå foran som eksempel, har jeg også bidratt til å senke terskelen for elevene i deres møte med en ny lærer og gjerne også ny klasse og ny skole.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar